Eggende utfordringer Kronikk i Bondebladet 6. desember 2008 Av David Koht-Norbye Styreleder Norsk Fjørfelag Fremtiden til norske eggprodusenter er mer spennende enn reality-tv. Hver uke frem til 2012 bør en produsent stemmes ut, og annenhver uke må en annen sette i gang med nybygg eller ominnredning av hønehuset for 7.500 høner! Hvis ikke, blir det overproduksjon. Og det kan bli svinaktig dyrt for bøndene. En tid trodde vi det ville bli underdekning på egg etter at de tradisjonelle burene med tre høner, blir forbudt. Undersøkelser tyder på at nok bønder vil være med videre, men de teller på knappene; eller snarere teller penger. Er det økonomi i å satse videre? Følelser er sterkere en fakta. Burene har vært og er en velsignelse for både hønene og bøndene; mindre sykdom og nesten aldri hakking, gir mange egg og kroner i lomma på bonden. Hva hjelper det når markedet sier at de små, effektive burene skal vekk 1.1.2012? Innredede bur, miljøbur, trivselsbur; navnet skjemmer ingen. Men, bur er det selv om hønene får både vagle, redskap til å kvesse klør og nebb, strøbad, verpekasse og bedre plass. Standarden på leiligheten for kollektivet med seks til ni høns er det ingenting i veien med, bortsett fra navnet; ett eller annet med bur. Nettopp det kan bli en dyr erfaring for de som satser på miljøbur. Hvis dyrevernsforkjemperne får med seg forbrukerne og grossistene, kan det ende som i Sverige; ingen vil ha egg fra bur! Vanskelig valg må tas, og det raskt. Det er snaue tre innsett til 1. januar 2012. Skal Nortura og de private aktørene, med Arne Magnussen i spissen, ha sjanse til å styre eggproduksjonen i omstillingsfasen mot balanse i markedet som mål, må hver enkelt bonde bestemme seg: Skal jeg bygge, når skal jeg legge om og hvilken løsning? Varemottakerne tar dette svært alvorlig. Ingen ønsker et marked i ubalanse, men risikoen er stor. Eggprodusentene selv bestemmer utfallet. Ellers risikerer bønder å ende opp med Svarte-Per; uten nødvendig avtale som sikrer leveranse når kirkeklokkene har ringt 2012 inn i historiebøkene. Hvordan historien skal bli, avhenger av mange. Men skjønner alle produsentene, og de som styrer norsk landbruk, hvilke eggende utfordringer de står foran? Landbruksdepartementet og Bondelager har definitivt avvist tankene om utkjøpsordninger for at kun hver tredje produsent skal kunne leve videre i et marked i balanse. Nortura har den største utfordringen. De henter egg fra mange små produsenter. En av fire av disse har ikke bestemt seg. En spørrerunde viser at det allerede er nok som vil bygge. Hva hvis resten gjør det samme? Hvordan skal bransjen kunne stimulere frem avgjørelser som sikrer at noen gir seg og andre satser? Og vil virkelig norsk landbruk være med å bidra til at det blir en fornuftig overgang? For å ta de siste først. Innovasjon Norge har begrenset med midler til omlegginger i landbruket. Ku-bøndene roper allerede høyt om midler for 2024-reformen. I en del fylker er kraftfôrbaserte næring uglesett når pengene til IN skal fordeles. Hva hjelper det med landbruksministerens klare budskap om at dette gjelder også fjørfe, når enkeltpersoner i maktposisjoner bestemmer lokalt? Andre steder får bønder hvert år kjærkommen støtte og rentekompensasjon som gjør valget enklere. Forskjellsbehandling er prisen for lokalt selvstyre regionalt innen norsk landbruk. Pris er et effektivt virkemiddel. Blir egg fra tradisjonelle bur lite lønnsomt vil bøndene både frivillig og med tvang enten slutte eller satse. Bonusordning i overgangsfasen vil stimulere de som bestemmer seg, mens taperne blir de som vil og må slutte. Synd for dem, men likevel mer ærlig enn å ende opp med fullstendig kaos og overproduksjon alle må svi for. Og det kan koste mer! Skal omleggingen bli optimal, må bøndene akseptere en lut de neppe jubler for. Det må settes frister for å melde seg på til videre satsing, slik at varemottakerne kan fase inn nye, større besetninger uten altfor mye ubalanse i markedet. Selv da kan det oppstå en ubehagelig utfordring; alt for mange vil være med. Den overproduksjonen må bøndene betale for! De som somler med å melde seg på, har høy risiko for at toget er gått den dagen de bestemmer seg. Markedet er fullt allerede. Varemottakerne vil neppe skrive avtale med garantier om optimal prising. Avtaletillegg gis de som meldte seg i tide!Bondekanibalisme er ikke populært, men noen ganger nødvendig hvis ikke alle skal tape. Vi oppfordrer ikke gode kolleger til å skvise hverandre, men innser at det skjer hvis ikke alle tar ansvar. Noen tror fortsatt at det vil bli gitt dispensasjon fra EU-direktivet. Det skjer neppe, og er uansett en enda farligere risikosport enn å ta forbudet på alvor. Med mange nok, nye, flotte miljøbur, aviar, frittgående og økologiske anlegg, blir det neppe plass til de tradisjonelle bureggene, uansett. Skremselspropaganda, vil noen si. Dessverre, dette er et scenario vi ikke kan tie om. Det er feigt. Sannheten er grusom for de som blir rammet – enten de blir stemt ut i eggbransjens reality-serie 2012, eller bidrar til et market ute av kontroll for lang tid – helt til mange nok har gitt seg! I mens koser forbrukerne og mellomleddene seg over et eggmarked på billigsalg. De vet å utnytte sjansen. Gjør eggprodusentene det?