Untitled Document

Tilbake

Oppalsprosjektet

Nye fleretasjes driftsformer for oppal og eggproduksjon
Utdrag fra sluttrapport.

Av Marlene Furnes Bagley og Siri Lervik, Fagsenteret for fjørfe

Prosjektet har vært gjennomført ved Fagsenteret for fjørfe som en feltundersøkelse i 2004 og 2005. Formålet med prosjektet har vært å skaffe til veie mer informasjon om hvordan nye fleretasjesystemer – både for oppal og eggproduksjon – fungerer. Disse systemene har blitt aktualisert som følge av nytt europeisk regelverk for hold av verpehøns i tillegg til egne krav om oppal som stilles i norsk forskrift.

Fjørdrakta forringes med alderen på hønene, men det er store variasjoner mellom flokker og mellom enkeltdyr. Begge disse hønene er 65 uker gamle.

Flokker fra fire oppalere, tre med fleretasjesystem og en med golvoppal tilpasset med vaglestativer, har blitt fulgt gjennom oppalet og videre inn i sin tilværelse som voksne verpehøns i fleretasjesystemer. Det hadde vært ønskelig å følge dyr fra oppalsflokkene også i hus med innredde og tradisjonelle bur, men av ressurshensyn kunne ikke dette prioriteres. Til sammen 11 oppalsflokker og syv verpehønsflokker har vært fulgt. Det var seks eggprodusenter representert, da en eggprodusent deltok med to hus (to flokker). To av eggprodusentene drev økologisk. Alle flokkene var Lohmann hvit (LSL). Ved 14, 19, 35 og 65 ukers alder har det vært gjort registreringer av fjørdrakt, hakkeskader og renhetsgrad av føtter og fjørdrakt. 100 dyr fra ulike steder og høyder i huset ble fanget like før lyset gikk på og plassert i kyllingkasser eller pappesker. Hvert enkelt dyr ble deretter bedømt individuelt. Også helseparametere, miljøparametere og produksjonsresultater har blitt registrert. Fjørdrakt, hakkeskader, renhet, fotbyller, brystbensdeformasjoner mv. er bedømt på en skala fra fire til en, der fire er beste og en er dårligste karakter. Utførlige metodebeskrivelser for registreringene finnes i den fullstendige sluttrapporten fra prosjektet. Interesserte kan få denne ved henvendelse til Fagsenteret.

Resultater oppal

Poeng for renhet, hakkeskader og fjørdrakt er vist i tabell 1. Tallene viser gjennomsnittspoeng for den enkelte flokk (100 dyr). For alle disse bedømningene går skalaen fra en til fire, der en er dårligst og fire er best. Tallene viser at fjør og føtter jevnt over er svært rene og det er lite hakkeskader. Det som finnes av hakkeskader er på kammene, noe som skyldes normal hakking i forbindelse med opprettelse av hierarki i flokken. Fjørdrakten er også svært god, med unntak av halefjørene som er noe slitte. Dette kan skyldes litt fjørplukking fra medsøstre, eller slitasje fra innredningen.

Oppaler

/kull

Al-der

Renhetsgrad

Hakkeskader

Fjørdrakt

Fjør-

Drakt

Føtter

Kam

Nakke

Gump

Klo-akk

Ving

Stjert

Gump

Fjørdr.

SUM

A1

14

3,47

3,7

3,6

3,98

4

4

3,82

3,44

4

11,26

B1

14

3,58

4

3,97

3,99

4

4

3,6

3,11

4

10,71

C1

14

3,91

4

3,6

4

4

4

3,85

3,27

4

11,12

D1

15

3,43

3,99

3,68

4

4

4

3,42

3,2

3,98

10,6

A2

14

3,66

4

3,81

4

4

4

3,06

3,05

3,99

10,1

B2

14

3,35

4

3,75

3,99

4

4

3,33

3,07

3,98

10,38

C2

14

3,74

4

3,58

3,99

4

4

3,59

3,1

4

10,69

D2

15

3,28

3,99

3,68

3,98

4

4

3,41

3,05

4

10,46

A3

14

2,70

3,89

2,21

3.7

4

4

3,05

3,02

4

10,07

B3

13

2,93

3,84

2,93

3,82

4

4

3,38

2,85

4

10,23

C3

14

3,11

4

2,79

3,98

4

4

3,01

2,71

4

9,72

Gj.snitt

3,38

3,95

3,42

3,95

4

4

3,41

3,05

3,99

10,49

Tabell 1. Fjørdrakt, hakkeskader, renhet - oppal

Levendevekter ved 14 uker lå mellom 1172 og 1378 gram, som er høyere enn angitt norm fra avlsfirmaet (mellom 1029 og 1115 gram). Dette er vanlig under norske forhold, og for denne dyretypen anbefales også 150 gram høyere kroppsvekt enn normen ved levering til løsdrift. Samtlige kull lå i jevnhetsklasse 1 ved 14. leveuke (jfr. KSL-krav til oppal av unghøner). Dette vil si at mer enn 90 % av dyra ligger innenfor +/- 10 % av gjennomsnittlig levendevekt, og dyra er dermed svært jevne.

Tabell 2 viser dødelighet for syv av oppalskullene. Dødeligheten er på et akseptabelt nivå med unntak av et par av innsettene som hadde litt ”barnesykdommer” i starten. Her var det bl.a. problemer av mekanisk art i fleretasjeinnredningen som ga økt dødelighet. Dette ble raskt rettet opp. Dødeligheten i fleretasjesystemene ligger nå 0,5 % til 1,5 % høyere enn hva dødeligheten er på oppalsbur hos de samme oppalerne. Dette er som forventet, da et fleretasjesystem byr på et langt mer komplekst og utfordrende miljø enn i oppalsbur.

Kull

Dødelighet i %, første leveuke

Dødelighet i %,

14.leveuke

1

0,9

2,4

2

1,2

2,2

3

0,8

2,4

4

0,8

2,4

5

1,8

3,8

6

3,3

5,9

7

1,4

4,3

Tabell 2. Dødelighet – oppal.

Obduksjon av dyr

Unghønene ble fulgt opp etter flytting til eggprodusentene. Et tilfeldig utvalg av selvdøde dyr ble obdusert hos Veterinærinstituttet eller av Siri Lervik. Hønene ble valgt ut fra avganger i 15. – 30. leveuke. Totalt ble 132 høner fra 6 flokker obdusert. Hoveddødsårsak for de fleste av innsettene var sjukdommer relatert til reproduksjonsorganene. Disse hønene hadde eggleder og bukhinnebetennelse. Fra et innsett som hadde oppverpingsproblemer med økt dødelighet ved 20.-30. leveuke var det særlig mange høner med denne diagnosen. Ved videregående undersøkelser ble bakterien E.coli funnet. To av seks produsenter hadde tilfeller av kloakkannibalisme i sine flokker. Enkelte dyr fra alle flokkene døde av avmagring, blodmangel og bukvatnsott.

Fjørdrakt, hakkeskader og renhet - verpeperioden

Tabell 3 viser gjennomsnittstall (100 dyr/flokk) fra bedømmelsen av renhetsgrad, hakkeskader og fjørdrakt for hver flokk ved 19,35 og 65 ukers alder. Tabellen viser også fjørdraktspoengene summert over de ulike kroppsavsnittene. Fjørdrakt på hode, bryst og rygg ble ikke bedømt ved 19 ukers alder, da fjørdrakten på disse avsnittene erfaringsmessig er så fin at alle hønene ville ha fått beste karakter. Med tre kroppsavsnitt og en poengskala fra en til fire vil det derfor maksimalt være mulig å oppnå 12 poeng ved 19 uker, minste mulige poengsum er 3. Et gjennomsnitt på 10,40 poeng for alle syv flokkene tilsvarer dermed en svært god fjørdrakt. Litt slitasje på vinger og stjert trekker ned.

Ved 35 og 65 uker er fjørdrakten bedømt på seks kroppsavsnitt. Dette gir en maksimal poengsum på 24 poeng, mens minste mulige poengsum er seks. En poengsum under 10-12 er å betrakte som en dårlig fjørdrakt. Ved 35 ukers alder varierer sum fjørdraktspoeng fra 12,26 til 20,34 mellom flokkene, med et gjennomsnitt på 17,45 poeng. Ved 65 ukers alder varierer sum fjørdraktspoeng fra 7,0 til 14,14 mellom flokkene, med et gjennomsnitt på 9,66 poeng. Det er naturlig at fjørdrakten forringes med økende alder. Imidlertid er det relativt store forskjeller mellom flokkene, særlig på slutten av verpeperioden. Ved 65 ukers alder er det de to økologiske besetningene som har best fjørdrakt. Datamaterialets størrelse tillater imidlertid ingen statistisk fastslåelse av denne forskjellen. At de økologiske hønene scorer best på fjørdrakt på slutten av verpeperioden kan være overraskende dersom man legger til grunn at disse flokkene har et relativt sett mer utsatt og komplekst liv og at de gis et fôr som det grunnet begrensinger i forhold til regelverk og råvaretilgang kan være vanskeligere å optimalisere. Forhold i denne produksjonen som virker positivt hva god fjørdrakt angår er lavere tetthet (6 høner/m² mot 9 høner/m² i vanlig frittgående produksjon), et stimulirikt liv ved at de har tilgang på uteareal, samt at begge de økologiske produsentene var flinke til å sysselsette hønene ved å tildele nytt strø i løpet av verpeperioden, gi kråsstein, grovfôr mv.

Det registreres færrest hakkeskader ved 19 ukers alder, deretter økende med hønenes alder. Dette er naturlig, da noen av skadene er gamle skader. Dårligere fjørdrakt utover i verpeperioden bidrar også til at hønene lettere får sår av eventuell hakking. Kammen er det kroppsavsnittet som har mest hakkeskader, dette har sammenheng med rangordningen i flokken. Frekvensen av hakkeskader må sies å være normal, og skadene er sjelden alvorlige. Det er små røde merker etter nebb og ikke store rifter eller sår som er det dominerende bildet.

Renhetsgraden av fjørdrakt og føtter avtar med økende alder. Fotbyller ble registrert på seks av syv flokker ved 35 uker, og en flokk ved 65uker. Erfaringsmessig er det høyest frekvens av akutte fotbyller ved 35 ukers alder, mens fotbyllene gjerne heles/tilbakedannes mot slutten av innsettet. Gjennomsnittlig poeng var 3,34 for flokkene ved 35 ukers alder. Det er gjerne en stor andel av flokken som ikke har fotbyller, mens 20-30 % av flokken har de to dårligste karakterene (1 og 2). Brystbeinsdeformasjoner ble registrert på 2 av 7 flokker ved 35 ukers alder og på 6 av 7 flokker ved 65 uker. Snittet for de to flokkene ved 35 ukers alder var 3,86 mens for de seks flokkene ved 65 uker salder var det 2,86. Det er naturlig å se mer brystbeinsdeformasjoner jo lengre ut i innsettet man kommer. Ved 19 uker er dette knapt observerbart. Brystbeinsdeformasjoner kan komme av trykk mot brystbeinet når hønene vagler seg, eller skyldes brudd i brystbeinet som følge av kollisjon med innredningsdetaljer under hopping og flyging. Av de hønene som hadde brystbeinsdeformasjoner fikk flest poengsum 2 og 3, den mest ekstreme formen (poeng 1) var sjelden.

Sår på ryggen er mest utbredt der fjørdrakten på ryggen er dårlig. Det var derfor vanskelig å registrere dette ved 35 ukers alder (kun en flokk bedømt for dette), da fjørdrakten fremdeles er god på ryggen (gjennomsnittspoeng 3,41 for dette kroppsavsnittet). Ved 65 ukers er fjørdrakten på ryggen mer forringet (gjennomsnittlig poengsum 1,84). Sår på rygg ble bedømt på fem av syv flokker ved 65 ukers alder, med en gjennomsnittlig poengsum på 1,92. Å opprettholde god fjørdrakt på hønene, produksjonsperioden igjennom, er altså gunstig for mer enn fôrforbruket.

Tabell 3. Fjørdrakt, hakkeskader og renhet ved 19,35 og 65 ukers alder

Produksjonsresultater - verpeperioden

Produksjonsresultater er vist i tabell 4. Resultatene er ikke direkte sammenlignbare, da flokkene har noe ulik lengde på produksjonsperioden, samt at resultatene kommer fra to ulike produksjonskontroller (Norsk Fjørfelags effektivitetskontroll for flokk A, B, C og E og Priors Eggkontroll for flokk D og G). Flokk E har ikke innrapportert produksjonsresultater. Flokk C har ikke innrapportert eggvekter, og en del av parametrene i tabellen kunne derfor ikke regnes ut.

	Prod. periode (alder i uker)	Verpe-prosent	Gj.snittl.eggvekt i gram	Kg egg pr innsatt høne	Fôrforbruk gram/høne/dag	Fôrforbruk kg fôr/kg egg	Dødelighet i %
A	17-75	81,9	63,5	21,6	117	2,00	9,0
B	17-77	72,8	63,1	21,5	116	2,09	5,0
C	17-72	82,7	-	-	-	-	8,5
D	16-77	82,52	62,0	20,4	100	1,97	14,1*
E	Har ikke innrapportert produksjonsresultater
F	17-79	78,7	62,8	21,6	124	2,21	21,3**
G	16-77	81,05	61,77	21,2	109	2,17	5,6

Tabell 4. Produksjonsresultater verpeperioden

* Tidlig oppverping, økt dødelighet som følge av egglederbetennelse og kloakk-kannibalisme i denne perioden. Allerede ved 30 uker var total dødelighet oppe i 5 %. Senere i innsettet noe dødelighet også som følge av forstoppelse etter at det ble fôret med grovt gras.

**Fram til 58.uke var total dødelighet på 4,3 %. Ved 58 ukers alder var det et uhell i huset der lyset brått ble slått av og det oppsto panikk og klumping. Dette førte til en dødelighet på omlag 4 % ulykkesdagen og den påfølgende uka døde om lag 6 %. Etter dette stabiliserte dødeligheten seg, men forble på et noe høyere nivå enn før uhellet.

To av flokkene har hatt unormal dødelighet som følge av uhell, sykdom eller skade, se underteksten til tabellen for forklaringer. Utover dette er dødeligheten normal for de andre flokkene. Til sammenligning viste Priors Eggkontroll for 2005 en gjennomsnittlig dødelighet i frittgående flokker på 8,81 %.

Eggproduksjonen er god i alle flokkene. Fôrforbruket ligger naturlig høyere enn hva som er vanlig på bur grunnet større aktivitet i flokken. Til sammenligning viser tall fra Priors Eggkontroll for 2005 et fôrforbruk på 108,2 gram/høne/dag for burproduksjon og 112,2 gram/høne/dag for frittgående. Uttrykt i kg fôrforbruk pr kg egg viser disse tallene 2,26 kg for frittgående og 2,06 kg for bur. De økologiske flokkene har det laveste daglige fôropptaket. Dette kan forklares med at disse hønene gis helt korn og grovfôr samt tar – i alle fall deler av året- opp en del fôr på utearealet.

Miljøregistreringer - verpeperioden

Under besøkene i hønehusene ved 19, 35 og 65 ukers alder ble det foretatt ammoniakkmålinger med Drägerapparat. Ute- og innetemperatur samt hvor lenge det var siden det var foretatt utgjødsling ble også registrert, da dette har betydning for ammoniakknivået. KSL stiller krav om at gasskonsentrasjonen i lufta bare unntaksvis skal overstige 25 ppm. Som vi ser av figur A ga 2 av de 18 gjennomførte målingene i hønehusene verdier over dette. Begge disse målingene ble gjennomført i den kalde årstiden, henholdsvis i november og desember. I det ene av disse to husene (november-målingen) var det problemer med reguleringen av ventilasjonen på måletidspunktet. De andre 16 målingene viser alle verdier under 15 ppm.

Figur A. Ammoniakkonsentrasjoner (ppm) fordelt på måned målingen ble foretatt

Workshop

I april 2005 ble det avholdt en workshop (diskusjonsmøte) i tilknytning til feltforsøket. Bakgrunnen for denne var meldinger om uvant oppførsel fra unghønene som var drettet opp i fleretasjesystemer. Hønene var ved innsett, særlig i golvanlegg med gjødselrister, mer ”spreke” og urolige enn tidligere innsett med golvoppdrettete høner. Om kvelden endte flere av flokkene opp i strøet framfor å slå seg til ro på gjødselristene for natten. Dette er uheldig i forhold til golvegg. Hønene bør overnatte på ristene slik at de lett finner redene når lyset går på om morgenen. Av konklusjonene som kom fram var at unghønene burde flyttes fra oppaler ved 15 uker og senest ved 16 ukers alder, slik at de rakk å gjøre seg kjent før eggleggingen begynner. At innredningen i hønehuset ligner innredningen i oppalshuset vil være en fordel i så måte. Ved innsett i hønehuset må miljøfaktorer som temperatur, lysstyrke og fôr videreføres fra oppalshuset slik at overgangen for dyra blir minst mulig. I hønehuset må det sørges for tilstrekkelig med vagler, og de første dagene etter innsett må man ta den tunge jobben med å løfte opp de hønene som ikke finner veien opp selv på ristene.

Høner oppdrettet i fleretasjesystemer er klart mer mobile enn sine golvoppdrettete søstere. Etter litt innkjøringsproblemer hos enkelte produsenter har innsettene fungert bra, og tilbakemeldingene går på at dette er svært jevne og robuste dyr. Fra enkelte produsenter med tradisjonelle og innredde bur har det kommet tilbakemeldinger på at dyr oppdrettet i fleretasjesystemer er mer urolige i perioden etter innsett enn for tidligere innsett med dyr oppdrettet i bur. Dette skyldes nok overgangen fra et rikt miljø under oppal til et mer stimulifattig miljø med mer begrensede bevegelsesmuligheter. Etter hvert har imidlertid hønene slått seg til ro, også her er det tilbakemeldinger på at dyra virker svært jevne og robuste.

Andre oppalsformer

Det har i prosjektperioden også vært dialog med en oppaler som har gjort forsøk med å bygge om et anlegg med oppalsbur (toetasjers trappestegsbur) til frittgående fleretasjeoppal. Dette har skjedd i nær kontakt med tilsynsmyndighet (lokalt Mattilsyn). Etter litt prøving og feiling i starten, og med ekstra omtanke ved innsett slik at alle dyra finner mat og vann, fungerer dette nå tilfredsstillende.

100 høner fra hver flokk ble gitt poeng for fjørdrakt, hakkeskader, renhet, fotbyller, brystbeinsdeformasjoner mv. Det brukes en skala fra fire til en, der fire poeng er best og ett poeng er dårligst.

Oppsummering

Resultatene viser at unghøner oppdrettet i fleretasjessystemer har god fjørdrakt, er robuste og jevne i vekt. Dødeligheten i oppalet ligger om lag 1 % høyere enn for oppal på bur. Dette er naturlig da et fleretasjesystem byr på et rikere, men også mer krevende miljø for dyra. Unghøner oppdrettet i fleretasjesystem har imidlertid vist seg å være noe mer ”spreke” enn dyr fra tradisjonelt golvoppdrett, noe eggprodusenten må ta hensyn til ved innsett.

I verpeperioden har alle flokkene i feltforsøket produsert godt. Dødeligheten har vært på et akseptabelt nivå i fem av syv flokker. For to av flokkene har dødeligheten vært høyere grunnet uhell og skader. Fjørdrakta forringes naturlig med økende alder på hønene, men det er relativt stor forskjell mellom flokkene på hvor fort dette skjer. Dårlig fjørdrakt gir et høyere fôrforbruk, og gjør dyra mindre beskyttet mot eventuell hakking, kloring og skader fra innredningen. En av fordelene med fleretasjesystemer er at gjødsla kan fjernes jevnlig. Dette er gunstig for luftkvaliteten, og kun et fåtall av målingene lå over KSL-kravet på maksimalt 25 ppm NH₃. Alle nye systemer har sine ”barnesykdommer” og produsentene må bruke litt tid på å bli kjent med nye produksjonsformer. Fleretasjesystemene, både for oppal og eggproduksjon – virker nå å fungere som gode alternativer for framtidig fjørfehold.

Publikasjoner

Resultater og erfaringer fra feltforsøket har vært publisert på Fagsenterets hjemmeside www.fjorfe.org og i følgende artikler:

– ”Utprøving av oppal med verpehøns til løsdrift i flere etasjer – første års erfaringer” – Siri Lervik, Marlene Furnes Bagley, Stefan Gunnarsson, tidsskriftet Fjørfe nr. 10/04 (felles nordisk fjørfetidsskrift)

– ”Sett inn vagler i golvanlegget” - Marlene Furnes Bagley og Per Magnus Breen, Fjørfe nr. 3/2005.

– ”Spreke unghøner med egne meninger – diskusjonsmøte om oppal i fleretasjessytemer” - Marlene Furnes Bagley, Fjørfe nr. 5/2005.

– ”Experiences with multitier rearing and laying systems in Norway”, foredrag på Nordisk konsulent- og veterinærmøte, Bergen 17.-19.november 2005.

– ”Nye krav til oppal av verpehøner og avlsdyr fra 2007” - Marlene Furnes Bagley, Fjørfe nr 4/2006.

Takk

Fagsenteret for fjørfe vil rette en stor takk til oppalere og eggprodusenter som har deltatt i feltforsøket og bidratt med registreringer og innsamlinger av data.

Tilbake